I alle år har jeg slitt med navnet. Ingen skjønner det, sier det riktig og spør vilket land jeg kommer ifra. Ingenting rimer på det, ingen " alle barna vits " kommer noen gang til å bli lagd med det navnet. Ytterst få har hørt det før, og jeg har aldri møtt noen som har det samme navnet.

Sist helg så jeg en film på tv. Det var lørdag, kosebuksa var på, stua var tent med over 20 stearinlys og det skulle bli en avslappet kosekveld.
Tiden gikk, og jeg ble sittende forran skjermen å så på tv2. En norsk film som jeg ikke har sett før! Jøss.. Vilken er denne? Egentlig så jeg på en action film på en annen kanal, men la gå. Jeg lot rive med. 37,5 tror jeg filmen het. En film mamma typsik kunne sett på, elsket og i senere tid faktisk kjøpt. Den filmen så jeg den kvelden. Filmen var norsk på alle områder, stakkars jente som ble dumpet, dritt som skjedde på jobben, sjefen var teit. Den type sjef man bare hater. Urettferdig person.
Og hva heter ikke sjefen? Jo. Mitt navn. Der. For første gang i hele mitt liv ( utenom ett intevju med Leonardo DiCaprio i bladet topp i alder av 13 år, der moren heter det samme som meg. ) ser og hører jeg navnet mitt. På tv. I 21 år ventet jeg. Der kom det. Men hun var ond. Slem. Hun ble filmens hateprosjekt, alle råttet seg mot henne. Hatet henne. Der var det.
I tilegg var hun liksom nordlendig, hele personen var et makkverk med en dialket som gjorde dama og navnet hakket verre.

Det var den lørdagskvelden.

Livet uten mobil og facebook

Jeg husker livet uten mobil og facebook.

Da jeg som fjortiss skulle ringe han som fikk kinnene røde, var det timer med vurderinger først. Skal, skal ikke. Riktignok hadde vi mobil de fleste av oss på den alderen, men det var nok heller det at kontantkortet var tomt grunnet mange bestillinger av ringetoner og hoppende bilder, uten farger så klart, helgen før.

Tilbake til gutten. Tenk om han satt der med alle vennene, tenk om det var mammaen som svarte i telefonen, eller gud forby, storebroren! Etter en skjelvende stemme om hvem jeg søkte, var det ett rop å høre. Stod tlf i stua så alle hørte det?
Ble det snakkis rundt middagsbordet? Ble det ett samtale emne på jobb for mammaen hans? Oj.. Jobber ikke mammaen hans med mammaen til naboen?
Tenk om han forteller hele skolen at jeg har ringt? Tenk om han tror jeg er innbilsk og skikkelig keen?
Om det ble krise, så hadde jeg alltid en finger på knappen som gjorde jeg kunne legge på, for på den tiden kunne de ikke se nr som ringte.

Det var en krangel med meg selv hver gang. Alltid var det en lapp ved siden av meg der det stod evnt temaer om det ble en pinlig stillhet. Disse spm var vurdert i alle vinkler, og kun de beste var valgt ut.
Det var altså ikke bare å adde noen på facebook som venn og snoke på bildene, eller legge til på msn.

Men med alt dette flaue, det må ikke glemmes alle de røde rosene som var der etter skolen. Et stk rødt silkeundertøy med alt for mange frekke blonder som i all hast forsvant tilbake til butikken og byttet ut til jeg i dag kaller mamma truser.

Da er det bedre med den fantastiske knappen på facebook som spør: ” Poke back?”
En søt natta melding, eller om man skal rive skikkelig i - ett søtt kort i den gode gammeldagse postkassen.
Lenge leve teknologien! Men det kan tenkes at noen ekte roser savnes mer enn det vi tørr indrømme. Og ikke minst, når du kommer hjem fra skolen, sur på mamma fordi leksene skulle gjøres, da du åpner sekken og leter febrilsk etter passeren, der ligger det. Brevet. Og det har ligget i sekken, helt siden 2 friminutt.

Kjæreste dagen med en eksra time.

Det er søndag. Kjæreste dagen. Med 1 t +. Heldighvis ble det ikke fest denne helgen, så det er lite nerver på facebook ute å går i dag. Ellers så har dagen gått til å produsere rene klær og rydde, noe som gir meg meget god samvittighet til å lage sjokolade muffins med ekstra sjokolade. Og de på jobben skal få:)

Den nye jobben er spennende, og alle folka er super nice! Gleder meg til en ny dag på jobb, faktisk! Stresser max med å kjøpe en tv og lure meg unna den lisensen, manner meg opp til å ta x-antall vaksiner før Afrika turen. Jeg gleder meg til å ligge på stranda og bare kjenne på livet. Bare være der.... DET skal bli godt.

... jeg skjønner nada... Det er fredag, og jeg velger å utnytte det til det fulle. Det jeg prøver å hinte frem er at dette blogg tingen blir utsatt... Men ok. Ser lyset til søndag. Nervene kan komme som smått da facebook informerer om x-antall tagget photoes, da jeg har blitt lurt på på en utkledningsfest ( for noe shait. Det holder med fest. ) og fretex kanskje kan tjene noen kr på at jeg drar det slitte VISA kortet å kjøper noen slitte sko, blomstrete knæsj kjole og noen flotte briller. At jeg gidder!
Rotete sammendrag: Skriver med til søndag, for da orker jeg ikke å sitte på facebook grunnet nerver, igjen fordi jeg har blitt lurt med på fest. Vil egentlig ikke drikke heller.

Tror jeg tegner en forsikring mot noe snart. Sånn btw.