søndag 26. oktober 2008

Livet uten mobil og facebook

Jeg husker livet uten mobil og facebook.

Da jeg som fjortiss skulle ringe han som fikk kinnene røde, var det timer med vurderinger først. Skal, skal ikke. Riktignok hadde vi mobil de fleste av oss på den alderen, men det var nok heller det at kontantkortet var tomt grunnet mange bestillinger av ringetoner og hoppende bilder, uten farger så klart, helgen før.

Tilbake til gutten. Tenk om han satt der med alle vennene, tenk om det var mammaen som svarte i telefonen, eller gud forby, storebroren! Etter en skjelvende stemme om hvem jeg søkte, var det ett rop å høre. Stod tlf i stua så alle hørte det?

Ble det snakkis rundt middagsbordet? Ble det ett samtale emne på jobb for mammaen hans? Oj.. Jobber ikke mammaen hans med mammaen til naboen?
Tenk om han forteller hele skolen at jeg har ringt? Tenk om han tror jeg er innbilsk og skikkelig keen?
Om det ble krise, så hadde jeg alltid en finger på knappen som gjorde jeg kunne legge på, for på den tiden kunne de ikke se nr som ringte.

Det var en krangel med meg selv hver gang. Alltid var det en lapp ved siden av meg der det stod evnt temaer om det ble en pinlig stillhet. Disse spm var vurdert i alle vinkler, og kun de beste var valgt ut.
Det var altså ikke bare å adde noen på facebook som venn og snoke på bildene, eller legge til på msn.

Men med alt dette flaue, det må ikke glemmes alle de røde rosene som var der etter skolen. Et stk rødt silkeundertøy med alt for mange frekke blonder som i all hast forsvant tilbake til butikken og byttet ut til jeg i dag kaller mamma truser.

Da er det bedre med den fantastiske knappen på facebook som spør: ” Poke back?”
En søt natta melding, eller om man skal rive skikkelig i - ett søtt kort i den gode gammeldagse postkassen.
Lenge leve teknologien! Men det kan tenkes at noen ekte roser savnes mer enn det vi tørr indrømme. Og ikke minst, når du kommer hjem fra skolen, sur på mamma fordi leksene skulle gjøres, da du åpner sekken og leter febrilsk etter passeren, der ligger det. Brevet. Og det har ligget i sekken, helt siden 2 friminutt.

2 kommentarer:

Beate sa...

Så bra skreve. :) Mimre mimre

Melin sa...

Tusen takk! Vi må ikke glemme som det var på barneskolen;)