I alle år har jeg slitt med navnet. Ingen skjønner det, sier det riktig og spør vilket land jeg kommer ifra. Ingenting rimer på det, ingen " alle barna vits " kommer noen gang til å bli lagd med det navnet. Ytterst få har hørt det før, og jeg har aldri møtt noen som har det samme navnet.

Sist helg så jeg en film på tv. Det var lørdag, kosebuksa var på, stua var tent med over 20 stearinlys og det skulle bli en avslappet kosekveld.
Tiden gikk, og jeg ble sittende forran skjermen å så på tv2. En norsk film som jeg ikke har sett før! Jøss.. Vilken er denne? Egentlig så jeg på en action film på en annen kanal, men la gå. Jeg lot rive med. 37,5 tror jeg filmen het. En film mamma typsik kunne sett på, elsket og i senere tid faktisk kjøpt. Den filmen så jeg den kvelden. Filmen var norsk på alle områder, stakkars jente som ble dumpet, dritt som skjedde på jobben, sjefen var teit. Den type sjef man bare hater. Urettferdig person.
Og hva heter ikke sjefen? Jo. Mitt navn. Der. For første gang i hele mitt liv ( utenom ett intevju med Leonardo DiCaprio i bladet topp i alder av 13 år, der moren heter det samme som meg. ) ser og hører jeg navnet mitt. På tv. I 21 år ventet jeg. Der kom det. Men hun var ond. Slem. Hun ble filmens hateprosjekt, alle råttet seg mot henne. Hatet henne. Der var det.
I tilegg var hun liksom nordlendig, hele personen var et makkverk med en dialket som gjorde dama og navnet hakket verre.

Det var den lørdagskvelden.